Av May Britt Drugli, professor i pedagogikk ved RKBU Midt-Norge, NTNU - spesialskrevet for Barnehagedagen 2019

Men for at deres undring skal bringe dem videre i deres utvikling, trenger de å få utforske sin verden sammen med engasjerte voksne som deler sin kunnskap med dem og som støtter dem til stadig å få til og forstå mer.

I denne artikkelen vil jeg, med utgangspunkt i nyere kunnskap om små barns utvikling, beskrive hvordan foreldre og ansatte i barnehagen kan støtte små barns undring og utforskning.

Hjernen bygges gjennom sosiale erfaringer

I de siste tiårene har vi fått mye ny kunnskap om små barns utvikling særlig fra de som forsker på hjernen. Dette er viktig kunnskap for ansatte som jobber med de yngste barnehagebarna og den viser hvor utrolig viktig jobb det er.

Hjernen har en svært rask vekst i de første 3 leveårene. Da vokser hjernevolumet og det skal etableres forbindelser mellom nerveceller og de ulike delene av hjernen. Hjernen skal ”koble seg opp” og det gjør den i samspill med voksne hjerner.

Ved Center on the Developing Child ved Universitetet i Harvard beskriver de hvordan hjernens grunnleggende arkitektur blir bygget gjennom gjensidige samspillserfaringer mellom barna og barnas omsorgspersoner i løpet av de første årene. Det betyr at foreldre og barnehageansatte er viktige ”hjernebyggere”. I det tidlige samspillet mellom barn og viktige voksne legges grunnlaget for barns utvikling på alle områder.

Samspill som starter med at det lille barnet undrer seg over noe, vil være et utmerket utgangspunkt for å bygge god hjernearkitektur.

Barn på tur i skogen 2015 (Foto: Barnehagedagen15)
(Foto: Jan Lillehamre)

Grip barnets undring!

Barnehjernens utvikling fremmes når samspillet mellom barn og voksne starter med det barnet viser interesse for eller gjør (for eksempel barnets undring over noe), og den voksne følger opp dette med et samspill preget av hver sin tur i flere runder.

Dette kalles ”serve-and-return” samspill og kan se slik ut:

• Det lille barnet tar en kongle fra bakken og ser ut til å undre seg over hva dette er for noe merkelig

• Den voksne gir barnet et godt og berikende svar, for eksempel: ”Du fant en kongle! Kongle heter det, den har harde blader, kjenn her”

• Den voksne venter deretter på barnets svar. Etter en stund kjenner barnet på konglen med fingeren og ser spent på den voksne

• Når barnet er interessert, slik som her, kan den voksne følge opp og gå videre. ”Inni konglen er det frø som ekornet spiser. Se her skal vi se om det er frø inni denne konglen”

• Til flere runder man får til der barnet er aktivt med, til bedre blir samspillet. Hvis andre barn kommer til og viser interesse, kan det være at disse trenger å bli inkludert. ”Petra vil også se på konglen, du kan vise henne at vi har funnet frø inni denne konglen?”

• Når sekvensen er over, avsluttes den på en tydelig måte og det settes ord på det som skjer videre. ”Da var dere ferdig med å se på konglene, se her ja nå vil dere bort til sandkassen”

Involverte voksne

Små barn trenger erfaringer sammen  med sine nære voksne der de opplever at det å undre seg og det å lære noe nytt er spennende saker. Deres hukommelse, språk og tenkning er under utvikling, og evnen til å undre seg vil utvikle seg sammen med sensitive og engasjerte voksne som følger barna i deres iver etter å finne ut av alle mulige ting rundt seg.

Evne til undring vokser ikke frem av seg selv, men sammen med voksne som ser hva det enkelte barn er interessert i og viser barna at det hele tiden er noe nytt de kan  finne ut av.

Ro til å være her og nå

Små barn er ”mindfulnes” i praksis, de er opptatt av her og nå. De passer godt til å få ta verden litt som den kommer, og ikke alltid skulle haste videre til neste oppgave.

I det ligger nettopp det å kunne stoppe opp og undre seg over småting i hverdagen, som det å finne ut at den lille boksen passer inn i den store, men ikke motsatt, at noe er mykt å ta på mens noe er hardt, at ballen triller når den blir kastet, men det gjør ikke den firkantede boksen, at vann og mel blir til en deig og så videre og så videre.

Det er egentlig ikke grenser for hva små barn kan undre  seg over, og med den største entusiasme forsøke å finne ut mer om. 

Det å tilby småbarna et miljø som stimulerer deres trang til å undre seg, samt følge dem og berike deres undring i ro og mak i ulike hverdagssituasjoner og lek, er et viktig voksenansvar både hjemme og i barnehagen.

Det betyr ikke at barna trenger masse dyrt utstyr. De kan like gjerne støttes til undre seg over noe i naturen, hvordan de kan bevege kroppen til musikk, hvordan det er å ta på ulike materialer, kjenne på ulike smaker og så videre. Det de  trenger er at voksne rundt dem tar seg tid til å undre seg sammen med dem og bringe dem videre på stadig nye tokt for å finne ut av livets mysterier.

Avslutning

Små barn er per definisjon undrende i sin væremåte. De har et medfødt driv for å finne ut av sine omgivelser. Men de trenger at deres omsorgspersoner deler deres nysgjerrighet, gir dem tid og rom til undring, samt viser dem at det alltid er noe nytt og spennende de kan lære.

Uengasjerte og travle voksne kan like lett kvele små barns hang til undring, som engasjerte og tilstedeværende voksne kan foredle denne iboende ressursen som de har og som kan skape små lykkestunder for dem i hverdagen.  

Litteratur:
Center on the Develping Child at Harvard University (2017). Three principles for to improve outcomes for children and families. Hentet fra www. Developingchild.harvard.edu

Drugli, MB (2017) Liten i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Drugli. MB og Lekhal R (2018). Livsmestring og psykisk helse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

National Scientific Council on the Developing Child (2004). Young children develop in an environment of relationships. Working Paper No 1. Hentet fra www. Developingchild.harvard.edu

National Scientific Council on the Developing Child (2004). The science of early childhood development. Working Paper No 3. Hentet fra www. Developingchild.harvard.edu